Det er rene ungdomskilden for oss pensjonistene fra Norge å være frivillig blant båtflyktningene på Chios. Bare den pensjonerte legen Dominique fra Sveits er eldre enn oss, ellers er det mest unge fra Sveits, Tyskland, England, Amerika, Irland, Spania, Libanon, Irak, Syria, Afghanistan, Frankrike, Hellas og Italia.

Tyske Paula (på bildet) og kjæresten er to av mange ivrige som står på natt og dag for fellesskapet. Å legge opp jeans til shorts for flyktningene er en av mange oppgaver de aldri sier nei til. 

Det blir et helt spesielt og inkluderende fellesskap, som smitter over på flyktningene når de kommer til Peoples House, HOPE.   Etter en stund føler de seg hjemme. Vi drikker te sammen, vi spiller musikk de liker, noen danser kanskje eller synger.  Vi leker med ungene deres, mens de får slappet av blant myke puter på gulvet. Nydusjete, med nye klær og toalettartikler i de blå plastposene. De som er nykommere i flyktningeleiren får en spesiell pose med diverse ting fra Leger uten grenser. De får to sett med klær og ekstra toalettartikler.  Det varmer hjertet å se de fornøyde smilene når de har fått en varm dusj (en sjeldenhet i flyktningeleiren), har iført seg rene, nye klær.

I disse korte øyeblikkene i våre liv møtes vi som likeverdige. De får varme seg en liten stakket stund ved leirbålet, som vi bygger sammen, før de de vender tilbake til den overbefolkede leiren. Etter mange  måneder med venting skal de kanskje videre ut i kalde Europa. Og vi vender tilbake til våre priveligerte liv, mens minnene om deres fortellinger langsomt blekner og vi faller tilbake til hverdagens trivialiteter og små bekymringer...

Jeg tror vi frivillige er de som får mest ut av dette samværet. Det gir livet en ny dimensjon og gjemmes i hjertet som en kjær skatt. 

Ingen dag på HOPE er lik. I dag slo jeg følge med en syrisk familie som vi hentet i flyktningeleiren og fulgte til stedet vårt. Den nestyngste i den store søskenflokken er femten år, en kjekk gutt som snakker godt engelsk. Han oversetter mine spørsmål for søsknene og faren. Når samtalen kommer inn på det tidligere hjemmet deres i Al-Hasakah blir de alle litt ivrige.  Hjemmet deres er bombet. Kanskje noe som er vist på norske fjernsynsskjermer eller nett...

Nå er det plutselig så nært for oss også. Det viser seg at Saddam, som gutten heter, er litt av en lærer. Han skriver navnene våre på arabisk, mens han forklarer hvordan hver enkelt bokstav ser ut. Vera ser ut som en vakker, liten tegning. 

Ungguttene som er med denne formiddagen er stort sett fra Afghanistan. Jeg lærer en av søstrene deres å lage armbånd av småstrikk, mens vi får en hyggelig prat, hun og jeg. Engelsken hennes er perfekt. Etter en kort stund er bordet vårt med perler, strikker og annet formingsmateriale fylt med ivrige jente- og guttehender.  Og jeg blir et armbånd rikere når lillesøsteren til Saddam knytter sammen  perler på ei snor.

Dominique og en gjeng gutter spiller Amerikaner.  Vi drikker te. Jeg lar en av gutta velge musikk fra mobilen min og så fylles lokalet med heftig, moderne, afghansk popmusikk.  Etter en del oppfordringer starter en av gutta å danse til taktfast klapping blant annet av en stolt mor. 

Det er godt å være menneske i denne lille boblen noen timer en dag i april 2018.