Å være frivillig blant båtflyktninger på Chios betyr lange, tøffe arbeidsdager og netter med ulike typer påkjenninger både fysisk og psykisk. Men du blir en del av et varmt og engasjert fellesskap av folk fra mange nasjonaliteter.

 Her er alle like, uansett nasjonal tilhørighet, alder,kjønn, legning og tro. Gutta som bor i flyktningeleiren Vial og som også er frivillige i CESRT er uunnværlige ikke minst som tolker og gledesspredere.

Bare se hvordan Ali og Abdullah får med seg tyske Karen, sveitsiske Leo og norske Ellen og Åsa i dansen før familiene fra flyktningeleiren to kilometer unna har blitt fulgt til Peoples House, HOPE.

Og Ali er alltid klar for ablegøyer:

Lørdagen ble brukt til å rydde, vaske og fylle på varer i HOPE. 

Ellen i sving med en ny variant av teppebanker.  Alle tepper skal luftes og trekkene vaskes. Molde-damene imponerte gutta med sin energi. - You are like machines, mente Leo.

Ali er aldri redd for å ta i ett tak. Hvis du var moren min, hadde jeg aldri tillatt at du skulle vaske dusjrommene, sa han her om dagen. Tok fra meg vaskebøtta og kosten og dro igang. 

Flittige damer henger opp vasken, mens Loay blir frisert i skyggen

Sveitsiske Camilla rydder i en av lekekrokene. 

Alle leker må vaskes og desinfiseres.

Tyske Johan  er en ekspert i å finne klær til gjestene fra Vial. Det må fylles på med nye plagg i alle størrelser hver kveld. De som nylig har kommet til øya får spesialservice første gang; de får velge to sett av klær til hvert familiemedlem, får en spesiell velkomstpakke og rikelig med toalettartikler, takket være blant annet bidrag fra våre givere.

Nur er bare 21 år, snakker arabisk og tyrkisk, og er en utrolig flink medhjelper. 

Hun og jeg har brukt litt av lørdagen til å fylle shampoo fra de store flaskene over til de små , som flyktningene får med seg til leiren. C står for children, A for adult.

Libanesiske og frivillige Loey får stusset hår og skjegg av en dyktig frisør fra Vial.  

Arbeidsdagen begynner med morgenmøtet i Karfas og avsluttes sjelden før nærmere klokka 7 om kvelden. Da er det alltid fristende å gå ut og spise og dele en vin. Et steinkast fra leiligheten vi bor i ligger det en gresk fiskerestaurant, hvor blant annet den norske hjelpeorganisasjonen Dråpen i havet pleide å ha noen møter mens de var engasjert ved flyktningeleiren Souda rett ved. Der var også Åsa og jeg frivillige i januar 2017. Vår venn, kelneren, trekker sjelden på smilebåndet. Men han satte tydeligvis pris på å hjelpe Åsa med å finne et telefonnummer i Chios på mobilen etter middagen forleden.