Mens det fortsatt er mørkt i dag tidlig kommer en hvit gummibåt båt med 21 barn, 10 kvinner og 14 menn inn til Katarraktis på Chios.  Det er syriske, kurdiske og irakiske familier som har klart å lure seg over havet fra Tyrkia og inn til den greske øya. 

Det greske politiet har blitt enda strengere i forhold til hvem som får lov til å ta imot båtflyktningene. Landingen, som det kalles, betraktes som et åsted for en forbrytelse. Før spansk, frivillig helsepersonell og vi fra Chios Eastern Shore Respons Team får slippe til med klær, mat og drikke, så må politiet kontrollere åstedet.  

It`s a crimesceen, får vi forklart.  Ulovlig innvandring. 

Denne tirsdagsmorgenen er verken Åsa, Ellen eller jeg på vakt for å ta dem imot.  Først i dag tidlig  fikk vi poltititillatelsen som trenges. Deretter er vi klar for utrykning når som helst. Ofte kommer båtene flere dager på rad, gjerne i løpet av natta. Ofte flere i slengen. Mobilen legges klar ved senga. Alpha, som lederen for utrykningen kalles (i natt spanske Monika) sender melding til OnCall-gruppa om landingen. Fire biler fylt med mat, drikke, varm te og klær rykker ut. Lander båtene på stranda sendes en «pin» på et kart til hjelperne.  Noen ganger er det ikke lett å finne båtene. Men det går... I natt er vi klar for første gang siden november i fjor. 

På morgenmøtet klokka 8.30 er det lett å se hvem som har vært ute i natt. Men gjengen holder koken resten av dagen også. Og er blant annet med på «restock», altså å erstatte plaggene som er levert ut med nye. Alle poser må fylles opp. En tidkrevende, svett og kjedelig jobb, som vi gjennomfører sammen med en familie på mor, sønn og svigerdatter fra Pennsylvania.

Denne tirsdagen har CESRT åpen en butikk for lokalbefolkningen, hvor folk kan komme å få gratis klær.. Flere greske kvinner, som jeg har litt problemer med å skrive navnet på, Zaxanula, Aspasin og Xrusa, henger klær; på hengere inne i et eget avstengt område. Toula, den greske kvinnen som startet grasrotgruppa, er flinkt til å pleie forholdet til folk på Chios. Det reduserer spenningen som eksisterer mellom fastboende og flyktninger.

Resten av denne tirsdagen ga mange gyldne øyeblikk. Vi hentet familier i flyktningeleiren Vial og gikk til fots sammen med dem tilbake til Peoples House, hvor de fikk en velfortjent pause fra den fortvilte situasjonen de lever i til daglig.  Mer om det i morgen når øyelokkene ikke lenger er såååå tunge.