Pengelens, uten visakort og uten førerkort. Halvsulten og tørst. Fullstendig fremmed i en ukjent by sto jeg der onsdag formiddag på metroen i Athen. Hva skulle jeg gjøre?

Hvordan er det å være i et fremmed land, uten muligheter til å betale noe som helst, uten å forstå et eneste ord? Nå kjenner jeg litt av følelsen. Flyet skulle gå om et par timer, heldigvis hadde jeg metro-billetten i hånda, mobil og pass.

Dagen hadde startet så fint. Av ulike grunner (som kostet meg mange tusen ekstra i flybilletter) overnattet jeg på et hotell i Athen. Skikkelig luksus etter ukene på Chios.

Fornøyd med å ha fikset flere metrobytter fra flyplassen og rotet meg fram til hotellet kvelden før, følte jeg meg rimelig selvsikker på returen til flyplassen dagen etter.  Denne dama hadde skikkelig kontroll!

Den følelsen forsvant rimelig fort.

Om formiddagen var jeg på vei inn på t-barnevogna  med trillekoffert og en liten ryggsekk med kurs for flyplassen.  Vel inne i vogna sto det plutselig en mørkhåret mann i 30-åra midt foran meg. Det virket som om han skulle gå av, men ikke fikset det fordi jeg sto i veien. Han satte et par brune øyne på meg og sa noen ord jeg ikke forstår, og vekslet noen ord og blikk med en kvinne like ved.  Dultet han borti meg? Jeg er ikke sikker. Men de forsvant av på neste stasjon, og jeg tenker ikke mer på det før en liten, spinkel kvinne snakker til meg på gebrokkent engelsk.

- Jeg tror de tok noe fra deg. Jeg var ikke helt sikker, så jeg turte ikke si noe. Også var jeg redd for at de skulle slå meg ned. 

Sier hun. Jeg ser ned på rumpetaska jeg har på magen, som var forsvarlig lukket med glidelås da jeg gikk på. Nå spriker den  åpent mot meg. Og pungen er borte. Mobilen? Den ligger fortsatt i det innerste rommet. Passet også. Jeg kjenner lettelse oppi hele den forferdelige situasjonen. 

Det er tredje gang jeg har opplevd noe lignende i løpet av få år. På en buss i København ble jeg frastjålet pungen med alt innhold, og på Fuerteventura opplevde vi å få en fremmed mann inn på rommet om natta,som tok både penger, visakort, mobil og tryggheten vår.

Dette er ikke så ille, men det blir et sjokk. 

- Jeg kan hjelpe deg, sier hun, som ble min lille engel denne dagen. Hun finner sikkerhetsvaktene et par etasjer høyere opp i metroen, de gir oss en lapp med adressen  til turistpolitiet. Hun følger meg dit, og så må hun gå. Hun har time hos en psykoanalytiker sier hun. Hun sliter med angst.

Mens klokka går raskere og raskere mot flyavgangen flere mil unna, fyller jeg ut skjema, får låne telefon hos politiet og får sperret kortene. 

På vei tilbake til metroen ser jeg en tigger som viser fram et tydelig krigsskadet bein. Jeg begynner å bli veldig sulten og tørst jeg også.... Tanken om å stjele vann fra en kiosk detter ned i hodet på meg. Men slikt gjør man vel ikke? På flyet er det forhåpentligvis mat. Bare jeg rekker avgangen etter alle forsinkelsene.

Underveis på metroen gjentar de til det kjedsommelige: Pass på gjenstandene dine!  

Jeg trodde jeg gjorde det, men hadde lite å stille opp mot dyktige fagfolk. Det var syrere, sa hun som hjalp meg. 

Tanken på at de to kanskje hadde vært båtflyktninger som ble hjulpet av frivillige svir. Men liksom nordmenn er ulike, er syrere og alle andre folkeslag også det.  Selvfølgelig.

Jeg rakk flyet, og kastet meg over mat og drikke vi ble servert. Kaffe også! Med en sjokoladebit til. Wow, hvilken luksus!  

Noen timer kan jeg gå av flyet på norsk jord og låse meg inn i bilen. Kjenner på takknemligheten for alt jeg har. Men med meg har jeg alle disse menneskene, disse skjebnene og tankene på all urettferdigheten i verden.