En gummibåt med 25 barn, 18 kvinner og 19 menn nærmer seg den øde stranda i Vakaria på Chios.  Det er ingen forlystelsestur familiene er ute på. Det er natt til lørdag 4. november 2017.  Iskald vind og høye bølger. Klokka nærmer seg tre. Hva tenker barna ombord i båten? Hva har de opplevd underveis på den lange flukten fra vanskelige forhold, ødelagte hjem, videre gjennom Tyrkia, fram til stranda der de kan se over til Chios? 

Jeg har hørt så mange grusomme historier om hva flyktningene har opplevd at det er vanskelig å ta inn over seg. Om barn som har opplevd å måtte se på at moren har blitt voldtatt og halshugd. Etterpå har faren blitt drept på samme måte. Nå er de på flukt sammen med besteforeldrene. 

Men det nytter lite å bli deprimert og handlingslammet. Det er heller ikke det irske paret Eileen og Frank. De har lang erfaring i å være frivillige. Denne natta er de sammen med tre andre team fra Chios Eastern Shore Respons Team (CESRT) ute og sørger for at båtflyktningene får mat, drikke og tørre klær.

Det er andre runden denne natta. Den første landingen kom i 2-tida. Omtrent like mange båtflyktninger også da. Noen av de frivillige har tatt imot barn, kvinner og menn fra fire båter i løpet av ett døgn. 

Etterpå rydder de stranda for ubrukelige flytevester, klissblaute klær og andre etterlatenskaper. Verken turister eller lokalbefolkning skal se at båtflyktningene har vært der.  Mange er jo veldig glade i de greske badestrendene. ..

Lederen i CESRT er egentlig nede for telling med feber og hoste, men er med på å pakke nye ladninger som skal være klar til neste runde med flyktninger. Hun mobiliserer alt hun kan og skryter av teamene på facebooksiden: 

Det er altfor få frivillige, men nå kommer det stadig nye til fra hele verden. Utfordringen nå er at alle må få opplæring, alle må få politiattester (her er det greske tilstander med oppmøte kanskje sju ganger før man får møtt en tjenesteperson som kan hjelpe til med det) før de kan være med på båtlandingene. 

Min gode venninne og medsammensvorne Åsa har takket for seg. Selv vender jeg også snart nesa nordover. Men fram til da er det bare å stå på det man kan.  Nå er jeg inne i en 48 timers vakt og må være utrykningsklar døgnet rundt. Det ser ut til at de fleste nå kommer i 2-3 tida om morgenen. 

Min spesielle oppgave på denne langvakta er å ha vann og pakker med drikke og mat klar i bilen, så de bare kan deles direkte ut.  Og de må pakkes; 124 matporsjoner og 100 flasker med vann. Itt’no kommer ta seg sjøl. De må lages på forhånd. 

Det skal spares på alt, også når matporsjonene lages. Ikke like enkelt å pakke juice, nøtter og croissanter i plastposer det tidligere har vært nye dametruser i. Men alt går. Mannen til Åsa, Hans-Petter, blir også satt i arbeid når de stikker innom varehuset der forberedelsene til de neste båtlandingene foregår. 

For i CESRT lever man fra hånd til munn hver dag. - Har vi mere tannkrem? Mer bleier? Er strømregninga i Childrens House betalt? Har vi penger til ny varmtvannstank, slik at barna på slutten av dagen slipper kald dusj? 

Gjennom velvillige bidrag fra over 110 givere har Åsa og jeg samlet inn 50 000;kroner. Seinere skal jeg fortelle litt mer om hva pengene har blitt brukt til i detalj.  Ett er sikkert; dere har bidratt til at mange hver eneste dag kan få noe de ellers ikke ville ha fått.  Og bare for å ha sagt det; det går fortsatt an å bidra. Med garanti om at hver krone blir brukt til det beste for flyktningene. 

Det sørger big mama Toula for!