Fullmånen lyser klart ikveld. Fra varehuset i Karfas ser vi lysene fra Tyrkia. Havet er stille. Kommer det noen båter med flyktninger i natt, tro?  Uansett, så er vi klar til å rykke ut for å ta dem imot.  Det er bare 5-6 kilometers avstand mellom EU og Tyrkia akkurat her hvor vi er på Chios. Men for mange betyr denne siste delen av reisen til Europa slutten på alt. Hvorfor bruker flyktningene alt de har av penger og innsats på flukten fra eget land? Og samtidig risikere livet for seg selv og barna? Hvem har rett til å kalle dem lykkejegere?

Jeg tenker at ikke mange av oss velfødde, selvtilfredse nordmenn hadde hadde hatt mot nok til å gjøre det tilsvarende i dag. Selv om ca 800 000 nordmenn utvandret til Amerika og ca 60 000 rømte til Sverige under siste krig.

For en naturalisert, langsom hedmarking er det å være frivillig for disse fortvilte menneskene å manøvrere i ukjent farvann. I rekordfart.  Det eneste sikre i løpet av dagen er at nesten alt forandres hele tida. Du må finne fram til ukjente steder med den vesle leiebilen gjennom trange gater med skilter på gresk, du må lære deg nye oppgaver hele tida og virkelig ta ting på sparket. Du blir sliten, samtidig som du utsettes for sterke følelsesmessige svingninger.  Vi ler mye, men tørker også tårene flere ganger daglig i møtet med flyktningene. Livet leves sterkere. Det anbefales!

For meg var dagens sterkeste øyeblikk et møte med en syrisk kvinne med seks jenter. Så blid og hyggelig. Vakker. Den ene jenta etter den andre forsvinner inn i dusjen i Childrens House. Moren står i full påkledning og hjelper dem inne i det fuktige og varme, lille rommet.  Jentene får fornøyd med seg hver sin rosa, glitrende hårbøyle. Men diskusjonen blir høylytt når de skal finne hver sin hårstrikk også.

- Jeg peker med en finger i været; bare 1 til hver. 

For sånn er det; mange begir seg inn på diskusjoner for å få med seg mest mulig. Ikke vanskelig å forstå... Men hardt å stå imot, når man helst vil gi dem alt de ønsker. Og mere til.  Men alle må behandles mest mulig likt, ellers blir det reaksjoner. Og dusjen er bare for barna, selv om foreldrene også gjerne ville ha fått vasket seg skikkelig. 

Så står hun der foran meg, seksbarnsmoren, svett og varm etter å ha dusjet jentene, gredd de lange, mørke hårene deres og satt i strikker. Spør stillferdig om hun også kan ta en dusj før de vender tilbake til flyktningeleiren. Der har det vært full krig mellom beboerne fra Syria og Afghanistan i dag. Flere er sendt til sykehus. Alle som arbeider inne i leiren har blitt evakuert. Folk advares mot å være i nærheten av leiren. De over 2000 beboerne, inkludert svært mange barn, opplever igjen voldelige konflikter. 

Jeg ser på moren inne på badeværelset..  Og jeg må riste på hodet. Nei. Dette er barnas hus. Hvis hun får dusje, vil de andre mødrene reagere. Hun forstår.  Det skjærer i hjertet. Når jeg spør hvor mannen er, løfter hun på det lange skjørtet og blusen og viser meg arrene sine. Dype søkk på ryggen og i magen. Etter bombene som ødela hjemmet deres og drepte faren til de seks barna.

Hun ser reaksjonen min. Jeg klarer ikke å være profesjonell og tårene fyller øynene. Hun forstår. Igjen.  

Doktor Magaly ser litt forskrekket på meg når jeg kommer ut av badet  og lurer på om jeg er syk.  

Arbeidsdagen på Childrens House blir ekstra lang i dag. Vi startet dagen med å kjøre på jobb i 8-tida, deltok på morgenmøtet i varehuset i Karfas. Vi gamle damene, Åsa og jeg,  er på «on call» nesten hver dag og klar 24 timer i døgnet.. Og denne gangen fikk vi en ekstra oppgave vi ikke har hatt før. Sørge for varm te til båtflyktningene når de kommer i land fra båtene.   

Det betyr å finne fram til en ukjent adresse, finne nøkkelen som ligger gjemt og ta med seg utstyret, som til forveksling kan minne om utstyr til hjemmebrenning. Så må vi dra til et annet sted hvor det går an å fylle vannbeholderen. Kjøre alt tilbake til leiligheten vår, hvor 30 liter vann skal varmes og stå klart til øyeblikkelig utrykning. Å bære kjelen med glovarmt vann ned trappene fra tredje etasje til bilen kan nok by på nye utfordringer, spesielt når husverten har startet med julepyntingen i trappegangen... 

Mens vannet varmes, drar vi til Childrens House, hvor arbeidsdagen blir ekstra lang i dag. Det er for få frivillige, flere nykommere som må settes inn i oppgavene. Janne er dreven på det etter å ha bygd opp virksomheten. Når klokka har passert halv-fire, oppdager Åsa at en liten gutt er syk. Han trenger medisiner, og doktor Magaly har bare til voksne. Jeg tilbyr meg å bli med dem til et apotek og kjøpe det for dem.  Det er en utrolig sympatisk, syrisk familie. Problemet er bare at alle apotek har stengt fram til klokka fem eller seks.   Men ett apotek i Chios skal visstnok ha åpent hele tida.

Så er vi på vei i gatene for å lete. Jeg først, med foreldrene, tre barn og en venn av familien på slep. Jeg spør drosjesjåfører, forbipasserende på gata og de som sitter gjemt langt inni kioskene med ei knøttlita luke som kommunikasjonskanal. Etter en halv time gir vi opp. Pappa’n får penger av meg, lappen fra Magaly med lista over hva de må ha. De må ordne det dagen etter, for bussen tilbake til flyktningeleiren går snart.

Så er det endelig mulig å spise mat. Det er åtte timer siden sist.  Da smaker maten litt ekstra godt, kan man si..  Åsa og jeg tar godt vare på gledene.

Dagens siste arbeidsskift er på varehuset i Karfas. Sterkt forsinket kommer vi dit, mens mørket siger på. Foreløpig er det ikke kommet lys i det nye varehuset, men leder Toula er veldig fornøyd med at vi har fått vann så vi kan spyle ned på toalettene. Med vannslange. 

Og så sitter vi der da, sammen med to nykommere fra Sveits, mor og datter. Sorterer sokker som båtflyktningene får når de kommer i land.  Og får nok en gang bevis for at hodelykter, hodelykter er alltid nyttig å ha med. 

Snart er det kvelden. Blir det noen utrykning i natt?