- Det er bedre å tenne et lys i mørket  enn å forbanne det! Gabri fra Brasil/England ser rundt på oss alle i ringen på morgenmøtet. De brune øynene stanser ved leder Toula.  - Vi frivillige har alle tent lys, men det største lyset er deg, Toula. Sier den svært unge mannen alvorlig, og Toula får som vanlig dette helt spesielle uttrykket når hun forsøker å la være å gråte.  Fire av de helt unge frivillige forlater CESRT i dag, og som vanlig er det rørende takketaler fra og til alle. Det skaper et godt fellesskap omkring dette som er så viktig for oss alle: å hjelpe medmennesker i nød og fortelle verden hva som egentlig skjer.  

For egen del tenker jeg at alle dere som gir bidrag også tenner lys i dette mørket som båtflyktningene lever i hver dag.  Toula (til venstre på bildet) og Janne viser fram noen av lysene; strikka sokker fra Kari Strand i Kongsvinger.  En kjempefin gave nå som vinteren siger langsomt inn over også denne greske øya.

Fortsatt er det god varme i sola som skinner inn i det nye varehuset ved stranda i Karfas der morgenmøtene finner sted og alle pappkassene med klær nå befinner seg.  Så er det å sortere, sortere, sortere... Hva slags størrelse er dette? Er det til gutt eller jente? Fryktelig kjedelig, men det hjelper å dele kunnskap, tulle og le mens man sorterer barnetøy i ulike størrelser.  Slik Lucy fra Spania, Katja fra Sveits og Åsa fra Molde her gjør.  For vi vet at tøyet seinere skal bli til verdifull hjelp for flyktningene. Både de som kommer våte og kalde fra havet og de som nyter godt av tilbudene i Childrens House.

Etter formiddagens sorteringsjobb i varehuset, og en rask lunsj, er vi  klare for ettermiddagsskiftet i Childrens House. Utenfor døra er det lang kø. Inne er det fullt. Det er varmt, det lukter sterkt av ulike kroppslige odører. Litt etter befinner jeg meg i det jeg kaller kleskottet. Det er et lite rom med klær til barna, hvor foreldrene og barna selv får velge seg ett eller to hele sett med vinterklær fra innerst til ytterst. En familie om gangen. Greit system.  I teorien....Men køen utenfor vokser.

Jeg får et lite hint på forhånd;  Du Vera, bare så du vet det, så kommer det en familie med seks barn, som alle er her for første gang og hvert barn skal ha to sett av alt,  bare så du vet det,altså.... 

De står lett hutrende utenfor  kleskottet og venter på tur. Nydusja og blide. Den eldste gutten har fått ei rød badekåpe som knapt dekker det nødvendigste. Moren  har en baby på armen, som skriker kontinuerlig. Bortsett fra når hun stopper skrikinga ved å løfte ham på armen og putte puppen i munnen hans.  For en noe sart sjel som meg, blir situasjonen litt i overkant slitsom.

Moren er blid og tålmodig. Jeg vet at bussen til flyktningeleiren snart går. Under tidspress skal hun kle opp seks barn, slik at de også blir fornøyde. Hvordan klarer hun det? Hva har de opplevd på den lange flukten fra Kurdistan? Mange av flyktningene har gått i dagevis før de kommer fram til Middelhavet. Flere  forteller at de har blitt banket opp underveis, de har opplevd forferdelige ting.  Før de betaler en formue for å komme seg over havet til EU, hvor det nye livet venter. Tror de... For altfor mange betyr reisen over havet døden. Hittil i år har nærmere 3000 barn, kvinner og menn druknet i Middelhavet på vei til Hellas, Italia og Spania. 

Det er da man får litt perspektiv på sin egen situasjon og sitt eget liv.  Og trøster seg med at alle disse små lysene vi tenner, tilsammen kan bli en stor flamme.  Et bål som iallfall noen kan varme seg ved en lite stund.