Å være frivillig  på Chios og jobbe for båtflyktningene, er å samarbeide  med folk i alle aldre fra mange forskjellige land, med ulik bakgrunn og veldig forskjellige meninger. Et FN i miniatyr. Bare at her jobber alle frivillig nesten døgnet rundt, og må dekke reise, opphold og andre utgifter selv. 

I forrige uke dro den engelske pensjonisten Simon fra oss. Han hadde vært her for fjerde gang for å hjelpe flyktningene å lære engelsk i Language-center, som er en del av virksomheten til CESRT.  For språket er nøkkelen til å komme seg videre.  

- Dette er som et lite FN, mente han på sin stillfarne måte, da han sa noen avskjedsord til gjengen rundt bordet ved det daglige morgenmøtet. - Bare at her fungerer det slik FN skulle ha gjort. 

I ringen av mennesker samlet til morgenmøtene sitter det yngre og eldre fra hele verden. Bare bossen selv, Toula er gresk. Jimmy er fra Egypt, Ruben er belgisk, Gaby australsk, Justin fra California, Katja fra Sveits, Lucy og Monika fra Spania, Frank og Eileen fra Irland, Gabri er brasiliansk/engelsk. Stadig kommer det nye til, mange drar. 

Toula holder seg alltid litt i bakgrunnen, og lar de frivillige diskutere seg imellom. Bare av og til kommer hun inn med sine meninger eller en klar melding. Hun er omtenksom, reflektert, uredd og empatisk. Gjennom to år har hun nå sett frivillige komme og gå, ledet dem gjennom tøffe tak for å hjelpe båtflyktningene. Samtidig har hun jobbet hardt for å pleie forholdet til den tildels fattige lokalbefolkningen her på Chios, som ufrivillig har fått EUs manglende håndtering av flyktningekrisen rett i fanget.  Hun er en dyktig brobygger, den dama,  For tida er det altfor få frivillige til å dekke alle funksjonene. Det merkes for de fleste. Neste uker kommer det fler nye, men de vi etterhvert har blitt kjent med, de drar.  Vi kommer til å savne dem.

Denne uka skulle varehuset, som rommer klær til båtflyktningene, mat og drikke, flyttes til et annet sted. Innimellom all sjauingen med pappesker, ble det noen pauser. Engelske Kerrie fant den behageligste plassen.  

De unge har nok mest energi og står på natt og dag, bor tett sammen i felles rom, deler på leiebilene, som vi må ha,  og er alltid klar for nye utfordringer. Idealismen og ståpåviljen for båtflyktningene er virkelig beundringsverdig. Uka før vi kom, tok de imot seks båter med 378 flyktninger i løpet av 20 timer. Samtidig opprettholdes,  i den grad det er mulig, de vanlige tilbudene i Childrens House og Languagecenter. Hvor tar de energien fra?  

Etter ei ukes jobbing er vi pensjonistene ganske slitne, for å si det mildt. Derfor er det en ekstra glede å ha fri på søndag. Sove ut, spise en langsom frokost og dra på sightseeing på denne fine øye i Egerhavet. 

Vi fant igjen kreftene blant annet i ørneredebyen Anavantos, litt lenger inn på øya.  En utrolig spennende by, som er bygget i naturstein på toppen av et bratt fjell, stupbratt ned på alle sider.  Her får man perspektiv på så mye.   Og blir klar for nye utfordringer i morgen.