Bilen er ikke full før det ikke lenger er plass til sjåføren!  Det er moralen når de frivillige skal stappe bilene fulle av utstyr til båtflyktningene, som kan komme på de mest uventede tidspunkt. Det vil si når som helst.  Åsa og jeg har igjen 24-timers vakt for å rykke ut når alarmen går og både bilen og vi er klare.  

Kat La fra Sveits (til venstre) og Monika fra Spania er eksperter på tettpakking, og jeg må pent bare stå ved siden av Micra’n mens de stapper. Sekker med klær til barn, kvinner og voksne båtflyktninger. Det kan by på utfordringer å kjøre med en så fullstappa bil, men nå har jeg forstått koden, som jeg kaller 2F;  kjør fort og frekt.  Blodtrykket øker, men det er lavt fra før, så det er helt greit.

Andre stikkord som dukker opp i denne jobben, er fleksibilitet. Mye endres på kort tid, avhengig av hva som skjer. 

i går ettermiddag etterlyser leder Toula frivillige som kan stille opp kl 4.45 neste morgen for å hente barnestøvler og annet utstyr som kommer fra Athen med en annen båt enn den vanlige. Jeg ser ned i bordet. Åsa rekker opp armen, og dermed blir det en ganske spesiell natt for pensjonisten fra Molde.

Det oppstår problemer med å få eskene ut av båten i tide, fordi det er problemer med papirene (Bullshit, ville Dimitri hos den greske kjøkkenpresten ha sagt).Det ordner seg etterhvert, og Åsa får en lang tur på ukjente veier i mørket fram til det nye varehuset, som vi skal flytte til imorgen.

Samtidig med at båten med utstyret kommer, lander en båt med 15 flyktninger.  - Det gikk greit, er beskjeden vi får på morgenmøtet, der nattarbeidere sitter og glipper med trøtte øyne.   Men de er klare for en ny arbeidsdag.

Det hjelper godt at humoren, latteren og klemmene sitter  løst,  Det er påtegninger på denne plakaten et bevis for... 

Båtlandingene til flyktningene må forberedes godt. Fire biler med to personer i hver skal være klare til å rykke ut døgnet rundt. I tillegg til tørrre klær, skal flyktningene også få hver sin pose med drikke og mat. Det må pakkes, og det er.....   javel, ikke direkte inspirerende.  

Da er det veldig greit å ta neste skift denne dagen på Childrens House og forsøke å skape noen gode timer for barna og foreldrene som kommer dit.  Åsa og jeg har hver våre oppgaver. Det er mange barn, - alle skal ha seg en varm dusj, nye klær og en pose med mat når de går.

Dagens mest minneverdige øyeblikk får jeg for min del når jeg assisterer en mor med fem barn Hun tar hver av dem inn i dusjen etter tur. De aller minste hyler hjerteskjærende. De er her for første gang, og er kanskje ikke så vant til å dusje. Helt utmattet sovner nesten minstemann på armen min.  Søstrene hans er blide og fornøyde når de kommer ut av dusjen med håndkleet rundt de spede, skjelvende    kroppene. De fryser, selv om det er veldig varmt i rommet.

De får etter tur sette seg på en krakk mens jeg føner det lange, svarte  håret deres. Når jeg ser hvordan de lukker øynene og virkelig nyter situasjonen... ja, da tenker jeg at dette øyeblikket, dette øyeblikket vil nok både de og jeg huske. Det glitrer i øynene deres når de får ta på seg rosa hårbøyler, som Janne (Hegna) og jeg handlet i går. Kjøpt for midlene vi har samlet inn. Det kan man kalle god valuta for pengene...