Å forsøke å være medmenneske med båtflyktningene her på Chios setter følelseslivet inn i første vogn på en berg- og dalbane. Det er tårer, det er latter, det er å bli overøst av takknemlighet og kjenne på følelsen av utilstrekkelighet. Og raseri og oppgitthet over avtaler, konvensjoner, regler og krangling land imellom. Som gjør at så mange barn, kvinner og menn lider.

Ytterpunktene i dagens opplevelser har vært besøk utenfor den overfylte flyktningeleiren Vial og samværet med barn og voksne i Barnehuset.

Ahmed er åtte år og har flyktet fra Irak med foreldrene sine og søsknene. Alle så sympatiske og hyggelige. Ahmed er blid etter å ha fått en dusj og rene klær. Han og jeg finner en felles glede i å tegne. Av og til kikker han opp og øynene smiler. Vi ler sammen over den rare katta jeg tegner. Ahmed tegner først enn buss med blålys. Så blir det Vera i en ny og ukjent versjon. 

I dag har vi sagt farvel til seks av de frivillige i CESRT. Det merkes. Åsa og jeg er satt rett inn ett av de fire  teamene som skal rykke ut når alarmen går om nye båter har strandet eller er brakt inn av kystvakta. Ta vare på våte, kalde og sultne båtflyktninger når de kommer i land. Det føles både skremmende og spennende. Alarmen har ikke gått foreløpig i dag. Men sekken er ferdigpakket med hodelykt, ID-kort, CESRT-vest og regntøy. Mobilen må være med hele tida.

Dagene er fulle av overraskelser og kjappe endringer. Her må man følge med i svingene... En frivillig uten bil ville bli hentet fra leiren i Vial, og dermed kjørte Åsa og jeg den svingete og smale veien dit. Åsa kjører. Jeg følger med på GPS og holder meg fast i svingene.  Den dama har kjørt på sydligere breddegrader tidligere...

Leiren er drevet av militære og er et tidligere fengsel, den er overfylt, og stadig flere bor utenfor leiren uten strøm og vann. Kloakken renner fritt.   

Ingen frivillige får komme innenfor murene, men det er greit å bevege seg utenfor. Flyktningene blir glade for å treffe andre mennesker som er interesserte i dem og deres historier. De smiler og vinker. Vil gjerne prate. Primitive telt eller presenninger gir ly. Vi får være med inn i en stor hall/telt, hvor det bor rundt 200 mennesker.  De sover i to høyder. De som kan engelsk forteller at det nesten er umulig å sove der. Barna skriker om natta og får heller ikke sove. Det er et helvete.

- Kan jeg ta bilde? spør jeg. Og får en rask reaksjon.  Endelig skjer det noe!

- Tell the world that we are suffering, sier de.  

Jeg banker meg på hjertet. De gjør det samme. 

- We will tell the whole world.

Synet blir litt tåkete når vi går ut av teltet og tilbake til bilen og våre priveligerte liv. Forskjellen på dem og oss er at vi har et rødt pass med en løve utenpå.