Mandag 23. oktober 2017

Vi er tilbake på Chios, og det føles som å komme hjem. Det har gått 9 måneder siden vi var her første gang. Da jobbet vi for Dråpen i havet i flyktningeleiren Souda, og hadde en leilighet i nabobygget til leiren.  Det bodde over 800 flyktninger i leiren da, og vi sørget for matutlevering tre ganger om dagen, hadde aktiviteter med barna og drev blant annet et eget varehus med gratis klær til flyktningene.

I går kveld var vi tilbake i samme leilighet, og da sola steg over horisonten og farget havet orange  i morges, fikk vi se en helt annen leir enn den vi dro fra.  Porten til Souda er låst, alle flyktningene bor nå i den overbefolkede leiren Vial lenger inn på øya. Bare kattene og rottene lager liv i leiren i dag.

Men i løpet av dagen skal vi få et hyggelig gjensyn med mor og sønn, som vi traff i Souda i januar.  Ikke bare hyggelig, men også trist.... De har jo ikke kommet seg videre på den lange reisen fra Syria. Til å grine av, egentlig. 

Chios Eastern Shore Respons Team ledes av Toula, en gresk kvinne som har ofret nesten alt for å hjelpe strømmen av båtflyktningene de to siste åra.   CESRT består av frivillige fra hele verden, som kommer og går. Noen er her to uker, andre mange måneder. Toula er kapteinen på skuta som sørger for at alle har det bra og alltid er like takknemlig for innsatsen.

Hver morgen kl 8.30 starter morgenmøtet for de frivillige, i eller utenfor varehuset, hvor lageret er. Toula stående til høyre på bildet. Hit vil klærne vi skal handle  for de innsamlede bidragene havne, før de deles ut.  Oppgavene fordeles, noen frivillige takkes av, det oppsummeres resulterer og opplevelser fra de siste båt-landingene. Antall båter og personer har økt sterkt i oktober, det er mange barn og kvinner, flere gravide.  Flere uttrykker stor bekymring for helsetilstanden til beboerne i Vial. Forholdene er helt uholdbare. Hvordan skal vi få myndighetene og leirledelsen til å reagere, spør mange.  Toula bare rister på hodet. Hun har stanget det i veggen altfor mange.

Denne første dagen på Chios blir det ikke tid til å dra og handle for pengene vi har samlet inn. Vi holder det gående fram til klokka 20 om kvelden. Mye å lære og ikke alltid like lett å formulere seg på engelsk.   

Nedkjøling er livsfarlig, og skjer ofte når båtflyktningene har blitt kalde og våte etter den livsfarlige reisen over havet. Derfor er det viktig å kunne mest mulig om hvordan de som er hardest rammes skal behandles. Akkurat nå er det en lege på teamet, og han underviser nykommerne i hva man skal gjøre.  Her demonstrerer han den beste måten å bruke de varmereflekterende og livreddende laknene på. 

De overbefolkede gummibåten strander enten på kysten, eller blir møtt av den greske kystvakta før de kommer så langt. Hvis de ikke har sunket før det. Dødstallene på havet stiger jevnt og sikkert.  CESRT har en egen hytte på kaia hvor vi tar imot dem som kystvakta kommer med. Her er det alt de trenger; tørre klær, toalettartikler, litt mat.  

Ruben fra Belgia viser venninna mi, Åsa Rejkestam, hvordan noen av klærne er lagret.  

Barn og kvinner får være et eget rom i hytta på kaia før de fraktes videre til flyktningleirene Vial.  

Mennene må være utendørs. 

I løpet av dagen er vi også på Childrens House, som drives av CESRT. Her får barna dusje, får mat, bleier og leke slik barn skal. Og her er dagens største overraskelse; møtet med en yngre kvinne fra Syria og hennes sønn, som vi kjenner igjen fra Souda.. Vi gestikulerer og gjør oss forståelig så godt vi kan. Jeg lærer meg noen ord på arabisk, men glemmer dem like fort som jeg har lært dem. Den sjarmerende 12-åringen kan litt mer engelsk enn moren. Han viser at han kan stå på hendene og gå ned i bru og liker godt at vi klapper for prestasjonene. Så tegner han  et hjerte...   

Den første arbeidsdagen avsluttes i kjelleren i et gammelt industribygg (?) et stykke unna byen Chios. Her har en katolsk prest innredet et eget storkjøkken. Sammen med Dimitri, som også holder øye med havet for å se når det kommer nye flyktningebåter, lager han mat til 500 personer nesten hver dag. Åsa og jeg hjelper til, og avslutter den lange dagen med å smake på middagen. Neste dag skal flyktninger og andre trengende få hver sin porsjon i kirken.

Da passer det kanskje å avslutte dagen med et Amen, for prestens skyld.